|
|
Salty Seas Shetland Race 2000
|
|
|
|
SÅ KOM
STORMEN !!
Etter
en bedagelig transportseilas ut Trondheimsfjorden
torsdag kveld (1.juni) og påfølgende deilig nattesøvn
på Brekstad, la vi av gårde opp leia. Halve
mannskapet var med og ingen kunne noe særlig engelsk.
”Gale warning” pep det ifra VHF’en –
ustoppelig mas. Hadde de sagt som sant var ”storm
warning” så hadde vi i hvert fall tatt på oss
regnklær! |
|
Ute
ved Smøla åpnet sekken seg og håret sto rett østover.
Storseilet
hadde allerede sagt takk for laget, så vi satte
kursen mot land for motor. Ti minutter etterpå
stoppet den. Umulige forhold for reparasjon. VHF’en
var på uforklarlig vis også død. Så der satt vi da.
Fire fortumla regattaseilere og en stiv kuling. Fem
minutter etterpå blåste det steady full storm.
|
|
|
For
ikke å drive på land med det samme, la vi ut
drivanker og drev med været – i tre-fire knop!
Vi fikk satt storm-fokk
og la kursen for nødhavn på Edøya på innsiden av
Smøla. Vi gjorde 9-10 knop på denne kluten. Vannet
ble pisket opp fra sjøen og bølgene begynte å grave
seg store. Vindstyrken lå stødig på 53-54 knop med
kast på opp mot 60 (orkan.)
Jeg (Axel Wold) sto bak roret og tenkte at kanskje
kunne vi klare å ta et bilde av dette infernoet nede
fra luken. Jeg brølte ut dette ønsket av full kraft
til sidemannen, Erik Norgård. Han kunne nesten ikke høre
meg gjennom hylene fra vind og rigg. Han fikk
formidlet beskjeden ned til navigatøren under dekk,
John Sanderød, og fikk svar på tiltale: ”Drit og
dra!” Svein Erik Lyse (Pekka) satt ved
lensetaklene og humret.
Etter et par mislykkede forsøk på å krysse oss opp
i den trange havna, prøvde vi å slippe anker med
kjetting og lodd. Dette slepte vi bare med oss ut i
leia igjen.
På
telefon fikk vi tak i Odd Mo som kom og slepte oss de
siste tretti meterne opp til brygga. Mange takk! (Hvis
ikke hadde det blitt en lang natt.)
Vi
sov godt den natta! |
|
|
|
Utstyret
ble reparert og vi gikk to døgn i ett strekk til
Bergen. Nydelig vestlands-vær møtte oss. Bergen
badet i sol. Resten av mannskapet kom omtrentlig
samtidig med fly, så nå var vi fulltallige. Vi fant
oss godt til rette utenfor ”Fritt Fram.” Denne
entonneren tilhørte kongen. Gjengen om bord her
gjorde slettes ikke skam på skuta! Ikke bare var de
trivelige, men de skulle vise seg å bli veldig tøffe
konkurrenter også.
Samme
kvelden kom ”Frilæns;” den andre båten fra
Trondheim. Vi var i gang.
|
|
REGATTA
BERGEN-LERWICK:
|
|
|
DØNN
SIST PÅ OSEBERG !!
var
vi kanskje ikke, men det var ikke langt ifra. Vi
satset på et forventet vindskift mot sør, men dette
kom aldri. Vi lå flere timer på styrbords halser ut
i Nordsjøen for å møte dette skiftet – istedenfor
ble vi ”belønnet” med dreining mot nord, altså
motsatt av det som var meldt. Vi lå lengst ute på
denne fløyen og ble straffet knallhardt for det.
Totalt dreide vinden 50 grader etter at vi krysset
over på styrbord. Bare noen få båter rundet etter
oss halvveis ute i Nordsjøen ved Oseberg-plattformen. |
|
Dette
hendte altså etter å ha startet utenfor Bergen (i
Korsfjorden) i lett bris fra vest, kvelden den. 7.
juni. Vi revet utpå natta da vinden frisket på. Vi
byttet også til mindre forseil. Ved Oseberg døde
vinden ut, men vi kom oss forbi. Fra da av startet … |
|
|
OPPHENTINGEN
Vi
bestemte oss for å reise kjerringa, og begynte på en
hinsides spinnakerseilas mot Lerwick – Shetland.
Vinden frisket på, så vi satte en flat slørespinnaker
sydd i kraftig duk og godt egnet for rom sløring i
hard vind. Og hard vind ble det. Med liten kuling litt
aktenfor tvers, valgte vi å gå 10 grader av kurs for
å holde spinnakeren – vi skulle jo tross alt seile
igjen de foran! Vi trimmet kluten godt ned på dekk
med barberhal ekstra langt fremme. Den sterke vinden
tillot at brasen ble satt ekstra langt tilbake slik at
vi fikk minimalt med sidekrefter. Dette
- sammen med at et fulltallig mannskap satt og
trykket helt akter på ripa, gjorda at vi kjørte båten
bortimot flatt. |
|
Dette
er en IOR-båt og skal egentlig ikke kunne plane. Men
plante gjorde den. Med kick-start fra en bølge surfet
og plante vi i lange perioder av gangen. Den ene bølgen
avløste den andre og vi var sjelden under 9 knop.
Av
og til kom en bølge opp på siden av båten når jeg
forsøkte å vinne litt høyde imellom kastene. Da bølgene
begynte å bli faretruende store, ble Birger utropt
til ”bølgevarsler |
|
|
”
Det var ikke nødvendig med bølgevarsling fikk
jeg høre: ”Når æ kjenne bølgen kile mæ på
ryggen, så skyve æ deinn bare tilbake.”
Før
mørket kom noterte vi 8 forbiseilte båter. En god
start.

Eirik
vinsjer spinnakerskjøtet for Knut. Her går det
unna...
|
|
”DUM
SOM ET BRØD”
De
fleste om bord har kun seilt en sesong (men du verden
hvor mye de har lært siden de først kom om bord,)
men alle skjønte at vi presset båten til det
ytterste under disse forholdene. Det var da vi
diskuterte hvor lenge vi skulle tørre å seile
spinnaker at Espen mente vi bare skulle kjøre på: ”Æ
e dum som et brø æ; æ har itj vætt te å værra
reidd.” |
|
Det
var da brasen slet seg fra bommen. For store krefter på
bolten framme gjorde at den ble dratt løs. Etter litt
slit fikk vi satt den på plass, men bare for at den
skulle slite seg fem minutter etterpå. Løsningen ble
å snu spinnakerbommen. Mens vi holdt på med dette,
styrte jeg båten litt lavere med spinnakeren oppe
uten spinnakerbom. Vi gjorde fra 9 til 13 knop. |
|
|
Da
slet brasen seg fra vinsjen. Presset var rett og slett
så stort at den slet seg fra låseringen. Båten ble
uregjerlig og vi tok spinnakeren ned. I et inferno av
lyd og blafrende seil gikk dette bra og uten ødeleggelser.
Mannskapet klarte brasene. Slitne men happy!
Vi
tok en rådslagning. Jeg ville gjerne ha opp
spinnakeren igjen. Ingen av de andre båtene vi hadde
sett kjørte spinnaker i dette været. Vi sløret og
surfet i ni og ti knop for fullt storseil, intet
forseil.
”Vil
dere på tivoli eller kino !?!” spurte (les
brølte) jeg. Noen syntes kino hørtes greit ut, men
hendene kom etter hvert i været for tivoli.
Spinnakeren ble satt. To meter før den var i toppen
fyllte den seg. Et kraftig rykk kjentes i båten og vi
ble akselerert fra ni til tolv knop med det samme.
Fallet ble buksert bort på den største vinsjen. Knut
og Birger brukte all sin kraft i fem minutter for å
heise den de siste to meterne. Cm for cm kom den til
slutt opp. Tvers over cockpit var 12 mm med nylon strømpetau
spent som en pianostreng.
Pekka
satt akter ved lensetaklene og varslet rosser - han
kunne like gjerne varslet når det ikke kom noen.
Birger satt og skjøv bølger tilbake, fem satt på
ripa og holdt seg fast og jeg kjørte racerbåt. Vi
surfet over bølgetopper og jagde den neste.
|
|
15.2
KNOP
Det
var uvirkelig, ja nesten sykt! Jeg har aldri tidligere
vært med på råere seiling. Ikke bare seilte vi
spinnaker i liten kuling, men i tillegg hadde vi havbølgene
som genererte masse ekstra ”power.” Planingen
ville av og til aldri ta slutt. Når den omsider (etter
nesten ett minutt) tok slutt var det bare for å få
neste bølge på hekken etter fem sekunder, så var vi
i gang igjen. Vinden økte på og vi seilte nå jevnt
på 12 knop. Hele tiden noterte vi surfer på 13 og 14
knop. Helt til vi etter et vilt ritt bortover og
imellom bølgene ender på en gedigen surf og
mannskapet roper i kor: ”15.2 knop !!!” (Det
ble bestenotering på turen. Pers’en ved Stadt i
fjor på 16.3 knop står derfor fremdeles. Men vi nærmer
oss!)
FRYSER
DU?
Mannskapet
satt tett akter på rekka. John kjente at Eirik skalv
og lurte på om han frøs. Dette kunne Eirik avkrefte;
han skalv slettes ikke – det måtte være noen andre.
Det var ingen andre. Det var båten som frøs –
eller var gått varm? Den vibrerte konstant nedover
mot Lerwick og formelig knurret til oss i de heftigste
surfene.
HENT
NØDRAKETTER OG NØDPEILESENDEREN !!!
Vi
presset båten til det absolutt ytterste. Et lite
feilgrep – og ting hadde straks sett annerledes ut…
Ja visst er utstyret konstruert for å tåle disse
belastningene, men man har aldri noen garanti.
Spesielt ikke på den eldste båten i feltet (20 år.)
Skulle vi seile slik inn i natten med mulige
kjempe-rosser og uforutsigbare kjempe-bølger, var det
bare å være på den sikre siden. Ingen fikk være
under dekk og alle måtte være sikret med liner til
enhver tid. Båten var satt i høyeste beredskap: ”Nødpeilesender
og fallskjermraketter på dekk !!!” John leste
aftenbønn.
Vi
var på hugget!
FALLET
RYKER
|
|
Alt
er under kontroll, båten oppfører seg topp, vi jager
bølgene og er skikkelig på hugget. Nå puster vi
teten i nakkehåra! Da ryker fallet. Tvert av oppe i
toppen. Enorm belastning og varmgang. Spinnakeren
faller rett ned og står ut som et flagg. Det er for
mye vind til at den går i vannet. Det er bare for meg
å styre båten litt til lovart slik at vi kan dra
spinnakeren inn på siden. Bukkerittet er over. |
|
|
Vi
setter genua 2 og seiler med fullt storseil. Vi skjærer
opp og går rett på Lerwick. Vi gjør allikevel rundt
10 knop. Med sønnavinden velger vi sørløpet inn til
mål og har en nydelig seilas opp til havna.
Spinnakeren blir satt i reservefallet de siste
nautiske mil inn til mål da vinden rommer og avtar.
Vi krysser mållinjen inne i fjorden tidlig på
morgenkvisten foran flere raskere båter i klassen. Nå
skal det bli godt med en ankerdram! |
|
|
|
|
Vi
endte på en 7. plass i klassen og en 12. plass totalt
av 40 båter. Dermed så seilte vi opp over 20 båter
på den siste etappen. Våre venner ifra Trondheim i båten
”Frilæns” seilte veldig bra og fikk andreplass i
klassen sin (kun tretti sekunder fra første!) og
tredjeplass overall. Grattis!
Vinnerne
ble den trivelige gjengen om bord i ”Fritt Fram.”
De seilte fremragende og taktisk riktig og trakk til
slutt det aller lengste strået (vi skal ha et lengre
strå klart til neste møte…) Stående
ovasjoner! (dessverre måtte de seile til Norge før
retur-seilasen for å rekke Færder-seilasen)
LERWICK
KINKLIANE
En
flaske rom var velkomsthilsenen da vi ankom Lerwick
etter 36 timers regatta kl. 06.30 den 9. juni. Noe
uvillig ble denne delt med mannskapet. Tom i løpet av
syv, maks åtte minutter. Noe man derimot aldri bør gå
tom for derimot er den berømte kinklianen. Hvis
fordekksgasten eksempelvis har tømt sitt arsenal, bør
sidemannen på rekka ha noe til overs (hvis ikke kan
livet der framme fort bli uutholdelig.)
Lenger
akter forefinnes også en og annen dose med kinkliane
– eller pepper, om du vil. Kjært barn osv. Vi har gått
tom for mye forskjellig på lengre hav-og
distanse-seilaser, men SNUSEN blir klokelig rasjonert.
På
fordekket eksisterer det en orden for de snusferdige.
Pekka, som normalt er stasjonert ved lensetaklene helt
akter, vågde seg en gang fram på ukjent grunn
forenfor masta. Det ble straks avdekket at han
ikke var snusekyndig og ble sporenstreks sendt tilbake
”dit Pepper’n gror.”
På
den neste seilasen ble Pekka lokket fram på fordekket
av mine utspekulerte fordekkssjefer, Knut og John.
Pekka ble med seremoniell høytidelighet overrakt en dåse
hockey-pulver og gitt tittelen ”prospect av det
hellige fordekk.”
18
INSULIN
Ikke
bare har vi pepper om bord – også sprøytespisser
forefinnes. Pekka har, som alle oss andre, sine laster.
Fem-seks ganger i døgnet må han ty til sprøyta. Med
årelang erfaring vet han hvor mange trykk insulin som
skal til for å lure sukkersyken (vanligvis ca. 3-5
trykk-doser.)
Pekka
var litt fullere enn oss andre førstekvelden i
Lerwick. Morgenen etterpå (14.00) var det opplagt at
ikke alt var lagt til hukommelsen i normalt omfang.
Jeg benyttet sjansen til å spørre om 18 trykk
insulin var vanlig når han drakk. Jeg var raskt ute
med å avsløre spøken da Pekka så ut til å vente på
sitt siste hjerteslag…
|
|
REGATTA
LERWICK-BERGEN

2.
PLASS
Her
seilte vi bedre og endte på en 2. plass i klassen og
4. plass overall. Gutta på X ¾-tonneren ”Hello
Goodbye” seilte bedre enn oss og vant klassen. To
mindre båter kom foran oss etter utregnet tid.
Vi
startet i frisk bris på kryssen ut fjorden på
morgenen den 11/6. Vi kom oss godt ut og lå helt i
teten. Etter ca. 20 minutter rundet vi spissen av øya
Bressay slik at vinden kom inn aktenfor tvers. Vi
satte spinnaker umiddelbart og startet opphentingen av
de mindre båtene som startet 15 minutter før oss. Vi
hadde god driv i båten og surfet av gårde i 8 til 11
knop. ”Hello Goodbye” hadde en fyldigere spinnaker
en oss og seilte litt raskere. Den var derimot litt
mer uregjerlig i bølgene, så de broachet noen ganger
i løpet av regattaen. Allikevel dro de ifra og kom
noen minutter foran oss i mål.
Et
par timer etter start roet vinden seg litt. Tre mann lå
allerede under dekk i lovart og ladet kroppsbatteriene
(litt akkumulert behov hos de fleste om bord etter en
god innsats på nattklubb kvelden før…) |
|
|
|
|
P.g.a.
den litt svakere vinden mistet vi helt trykket i båten.
Vi ventet mer vind om litt, men kunne velge å heise
en fyldigere spinnaker inntil videre. Det blåste
fremdeles godt og vi var bare fire mann til å håndtere
båten. Vi valgte å vente på vinden som bygget seg
opp bakfra, men jeg tror ingen gikk glipp av misnøyen
fra meg da ikke bare spinnakeren ble skjelt ut. ”Fordømrandes
vær, udugelige båt, elendige spinnaker, helv… fart
!!!” Humøret var ikke til å ta feil av.
HOW
LONG IS A SCOTLAND YARD?
Humøret
steg i takt med den økende vinden. Surfene ble lengre
og frekventerte oftere. Vitsene på rekka ble mer og
mer banale inntil Pekka måtte ha svar på spørsmålet
ingen av Skottene han hadde møtt kunne svare på: ”How
long is a Scotland Yard?” Vi kom fram til at
den p.g.a. selvbildet til Skottene umulig kunne være
noe kortere enn den engelske varianten. Tror ikke vi
var innom Irland på veien, like fullt lurte John på ”how
far is it to Tipperary?” Antageligvis ikke
mer enn et par timer med denne farta, fant vi ut. Vi
var på hugget igjen. |
|
Birger
lurte på hvilke faktorer som kunne forbedre
surfingen. ”Seilerkvote med øl på flasker
er i alle fall ingen fartsfremmende faktor der de
ligger stuvet under cockpit !!” svarte jeg
syrlig. ”Hva med alt vannet under dekk?
Fortsatte Birger.”
Det
har seg nemlig slik at vann hovedsakelig forefinnes
utenfor båten. Hos oss kommer det av og til anselige
mengder også på innsiden. Birger foreslo at vi
skulle slutte å lense ut dette vannet med følgende
begrunnelse. ”Vannet i båten
fungerer som i en ball fylt med vann. Du dytter til så
den får fart, så stopper den opp, for så igjen å
rulle videre p.g.a. momentet til vannet. Ergo -
vannet reakselererer båten i neste surf!”
(Vi forsatte med lensing av båt)
|

Hjemmekoselig under dekk
|
| SOVE?
Vi seilte spinnaker inn i natta og holdt denne helt
fram til vi så Norge. Da byttet
vi til en fyldigere spinnaker som taklet den avtagende
vinden bedre. Denne holdt vi
helt til mål. Det kreves masse konsentrasjon av
rormannen for å styre båten i
bølgene med dette ustabile seilet oppe, spesielt når
det er mørkt. Når undertegnede
så hallusinasjoner, ga jeg fra meg roret til mitt
naturlige valg av 2. styrmann –
nemlig Eirik Tenningen. Han gjorde, i likhet med
resten av mannskapet, en fremragende jobb. Og når de
ikke jobbet, så gjorde de en
bra jobb likevel: Sovende mannskap på rekka er like
bra som våkent mannskap på
rekka. I den sterke vinden og med spinnaker oppe
trengte vi mest mulig vekt
ytterst på ripa. Og – som alle gode soldater –
de sover når de kan (tror dog
ikke jeg hørte noe snorking…)
PUTTI-PUTTI-PLOTT
Er en egen institusjon om bord. Veldebattert, men
lite brukt. Tror faktiskikke den ble brukt i det hele
tatt på turen. Da er det mye mer behagelig å spenne
på seg sikkerhetslinen og halvt stående/halvt
liggende prøve å få lirket et par dråper over
rekka. Nei, jeg har sagt det tidligere og jeg sier det
igjen. Vårt søte lille toalett der framme, kjent
blant rekkesubben som ”Putti-Putti-Plott,” er ikke
nok verdsatt. Det må vi sette på dagsorden!
MÅLPASSERING
Etter nesten ett døgn gikk vi i mål ved Bergen
som nummer 2 i klassen og nummer
4 overall. Tre kvarter etterpå kom den andre
Trondheimsbåten ”Frilæns” inn til en 2. plass i
sin klasse og nummer 5 overall.
John titter på
bestikket |