Salty Seas Shetland Race 2000

SÅ KOM STORMEN !!

Etter en bedagelig transportseilas ut Trondheimsfjorden torsdag kveld (1.juni) og påfølgende deilig nattesøvn på Brekstad, la vi av gårde opp leia. Halve mannskapet var med og ingen kunne noe særlig engelsk. ”Gale warning” pep det ifra VHF’en – ustoppelig mas. Hadde de sagt som sant var ”storm warning” så hadde vi i hvert fall tatt på oss regnklær!

Ute ved Smøla åpnet sekken seg og håret sto rett østover. Storseilet hadde allerede sagt takk for laget, så vi satte kursen mot land for motor. Ti minutter etterpå stoppet den. Umulige forhold for reparasjon. VHF’en var på uforklarlig vis også død. Så der satt vi da. Fire fortumla regattaseilere og en stiv kuling. Fem minutter etterpå blåste det steady full storm.

For ikke å drive på land med det samme, la vi ut drivanker og drev med været – i tre-fire knop! Vi fikk satt storm-fokk og la kursen for nødhavn på Edøya på innsiden av Smøla. Vi gjorde 9-10 knop på denne kluten. Vannet ble pisket opp fra sjøen og bølgene begynte å grave seg store. Vindstyrken lå stødig på 53-54 knop med kast på opp mot 60 (orkan.)

Jeg (Axel Wold) sto bak roret og tenkte at kanskje kunne vi klare å ta et bilde av dette infernoet nede fra luken. Jeg brølte ut dette ønsket av full kraft til sidemannen, Erik Norgård. Han kunne nesten ikke høre meg gjennom hylene fra vind og rigg. Han fikk formidlet beskjeden ned til navigatøren under dekk, John Sanderød, og fikk svar på tiltale: ”Drit og dra!” Svein Erik Lyse (Pekka) satt ved lensetaklene og humret.

Etter et par mislykkede forsøk på å krysse oss opp i den trange havna, prøvde vi å slippe anker med kjetting og lodd. Dette slepte vi bare med oss ut i leia igjen.

På telefon fikk vi tak i Odd Mo som kom og slepte oss de siste tretti meterne opp til brygga. Mange takk! (Hvis ikke hadde det blitt en lang natt.)

Utstyret ble reparert og vi gikk to døgn i ett strekk til Bergen. Nydelig vestlands-vær møtte oss. Bergen badet i sol. Resten av mannskapet kom omtrentlig samtidig med fly, så nå var vi fulltallige. Vi fant oss godt til rette utenfor ”Fritt Fram.” Denne entonneren tilhørte kongen. Gjengen om bord her gjorde slettes ikke skam på skuta! Ikke bare var de trivelige, men de skulle vise seg å bli veldig tøffe konkurrenter også.

Samme kvelden kom ”Frilæns;” den andre båten fra Trondheim. Vi var i gang.

REGATTA BERGEN-LERWICK:

DØNN SIST PÅ OSEBERG !!

var vi kanskje ikke, men det var ikke langt ifra. Vi satset på et forventet vindskift mot sør, men dette kom aldri. Vi lå flere timer på styrbords halser ut i Nordsjøen for å møte dette skiftet – istedenfor ble vi ”belønnet” med dreining mot nord, altså motsatt av det som var meldt. Vi lå lengst ute på denne fløyen og ble straffet knallhardt for det. Totalt dreide vinden 50 grader etter at vi krysset over på styrbord. Bare noen få båter rundet etter oss halvveis ute i Nordsjøen ved Oseberg-plattformen.

Dette hendte altså etter å ha startet utenfor Bergen (i Korsfjorden) i lett bris fra vest, kvelden den. 7. juni. Vi revet utpå natta da vinden frisket på. Vi byttet også til mindre forseil. Ved Oseberg døde vinden ut, men vi kom oss forbi. Fra da av startet …

OPPHENTINGEN

Vi bestemte oss for å reise kjerringa, og begynte på en hinsides spinnakerseilas mot Lerwick – Shetland. Vinden frisket på, så vi satte en flat slørespinnaker sydd i kraftig duk og godt egnet for rom sløring i hard vind. Og hard vind ble det. Med liten kuling litt aktenfor tvers, valgte vi å gå 10 grader av kurs for å holde spinnakeren – vi skulle jo tross alt seile igjen de foran! Vi trimmet kluten godt ned på dekk med barberhal ekstra langt fremme. Den sterke vinden tillot at brasen ble satt ekstra langt tilbake slik at vi fikk minimalt med sidekrefter. Dette  - sammen med at et fulltallig mannskap satt og trykket helt akter på ripa, gjorda at vi kjørte båten bortimot flatt.

Dette er en IOR-båt og skal egentlig ikke kunne plane. Men plante gjorde den. Med kick-start fra en bølge surfet og plante vi i lange perioder av gangen. Den ene bølgen avløste den andre og vi var sjelden under 9 knop.

” Det var ikke nødvendig med bølgevarsling fikk jeg høre: ”Når æ kjenne bølgen kile mæ på ryggen, så skyve æ deinn bare tilbake.”

Før mørket kom noterte vi 8 forbiseilte båter. En god start.

Eirik vinsjer spinnakerskjøtet for Knut. Her går det unna...

”DUM SOM ET BRØD”

De fleste om bord har kun seilt en sesong (men du verden hvor mye de har lært siden de først kom om bord,) men alle skjønte at vi presset båten til det ytterste under disse forholdene. Det var da vi diskuterte hvor lenge vi skulle tørre å seile spinnaker at Espen mente vi bare skulle kjøre på: ”Æ e dum som et brø æ; æ har itj vætt te å værra reidd.”

Det var da brasen slet seg fra bommen. For store krefter på bolten framme gjorde at den ble dratt løs. Etter litt slit fikk vi satt den på plass, men bare for at den skulle slite seg fem minutter etterpå. Løsningen ble å snu spinnakerbommen. Mens vi holdt på med dette, styrte jeg båten litt lavere med spinnakeren oppe uten spinnakerbom. Vi gjorde fra 9 til 13 knop.

Da slet brasen seg fra vinsjen. Presset var rett og slett så stort at den slet seg fra låseringen. Båten ble uregjerlig og vi tok spinnakeren ned. I et inferno av lyd og blafrende seil gikk dette bra og uten ødeleggelser. Mannskapet klarte brasene. Slitne men happy!

Vi tok en rådslagning. Jeg ville gjerne ha opp spinnakeren igjen. Ingen av de andre båtene vi hadde sett kjørte spinnaker i dette været. Vi sløret og surfet i ni og ti knop for fullt storseil, intet forseil.

”Vil dere på tivoli eller kino !?!” spurte (les brølte) jeg. Noen syntes kino hørtes greit ut, men hendene kom etter hvert i været for tivoli. Spinnakeren ble satt. To meter før den var i toppen fyllte den seg. Et kraftig rykk kjentes i båten og vi ble akselerert fra ni til tolv knop med det samme. Fallet ble buksert bort på den største vinsjen. Knut og Birger brukte all sin kraft i fem minutter for å heise den de siste to meterne. Cm for cm kom den til slutt opp. Tvers over cockpit var 12 mm med nylon strømpetau spent som en pianostreng.

15.2 KNOP

Det var uvirkelig, ja nesten sykt! Jeg har aldri tidligere vært med på råere seiling. Ikke bare seilte vi spinnaker i liten kuling, men i tillegg hadde vi havbølgene som genererte masse ekstra ”power.” Planingen ville av og til aldri ta slutt. Når den omsider (etter nesten ett minutt) tok slutt var det bare for å få neste bølge på hekken etter fem sekunder, så var vi i gang igjen. Vinden økte på og vi seilte nå jevnt på 12 knop. Hele tiden noterte vi surfer på 13 og 14 knop. Helt til vi etter et vilt ritt bortover og imellom bølgene ender på en gedigen surf og mannskapet roper i kor: ”15.2 knop !!!” (Det ble bestenotering på turen. Pers’en ved Stadt i fjor på 16.3 knop står derfor fremdeles. Men vi nærmer oss!)

FRYSER DU?

Mannskapet satt tett akter på rekka. John kjente at Eirik skalv og lurte på om han frøs. Dette kunne Eirik avkrefte; han skalv slettes ikke – det måtte være noen andre. Det var ingen andre. Det var båten som frøs – eller var gått varm? Den vibrerte konstant nedover mot Lerwick og formelig knurret til oss i de heftigste surfene.

HENT NØDRAKETTER OG NØDPEILESENDEREN !!!

Vi presset båten til det absolutt ytterste. Et lite feilgrep – og ting hadde straks sett annerledes ut… Ja visst er utstyret konstruert for å tåle disse belastningene, men man har aldri noen garanti. Spesielt ikke på den eldste båten i feltet (20 år.) Skulle vi seile slik inn i natten med mulige kjempe-rosser og uforutsigbare kjempe-bølger, var det bare å være på den sikre siden. Ingen fikk være under dekk og alle måtte være sikret med liner til enhver tid. Båten var satt i høyeste beredskap: ”Nødpeilesender og fallskjermraketter på dekk !!!” John leste aftenbønn.

Vi var på hugget!

FALLET RYKER

Alt er under kontroll, båten oppfører seg topp, vi jager bølgene og er skikkelig på hugget. Nå puster vi teten i nakkehåra! Da ryker fallet. Tvert av oppe i toppen. Enorm belastning og varmgang. Spinnakeren faller rett ned og står ut som et flagg. Det er for mye vind til at den går i vannet. Det er bare for meg å styre båten litt til lovart slik at vi kan dra spinnakeren inn på siden. Bukkerittet er over.

Vi setter genua 2 og seiler med fullt storseil. Vi skjærer opp og går rett på Lerwick. Vi gjør allikevel rundt 10 knop. Med sønnavinden velger vi sørløpet inn til mål og har en nydelig seilas opp til havna. Spinnakeren blir satt i reservefallet de siste nautiske mil inn til mål da vinden rommer og avtar. Vi krysser mållinjen inne i fjorden tidlig på morgenkvisten foran flere raskere båter i klassen. Nå skal det bli godt med en ankerdram!

Vi endte på en 7. plass i klassen og en 12. plass totalt av 40 båter. Dermed så seilte vi opp over 20 båter på den siste etappen. Våre venner ifra Trondheim i båten ”Frilæns” seilte veldig bra og fikk andreplass i klassen sin (kun tretti sekunder fra første!) og tredjeplass overall. Grattis!

Vinnerne ble den trivelige gjengen om bord i ”Fritt Fram.” De seilte fremragende og taktisk riktig og trakk til slutt det aller lengste strået (vi skal ha et lengre strå klart til neste møte…) Stående ovasjoner! (dessverre måtte de seile til Norge før retur-seilasen for å rekke Færder-seilasen)

LERWICK

KINKLIANE 

En flaske rom var velkomsthilsenen da vi ankom Lerwick etter 36 timers regatta kl. 06.30 den 9. juni. Noe uvillig ble denne delt med mannskapet. Tom i løpet av syv, maks åtte minutter. Noe man derimot aldri bør gå tom for derimot er den berømte kinklianen. Hvis fordekksgasten eksempelvis har tømt sitt arsenal, bør sidemannen på rekka ha noe til overs (hvis ikke kan livet der framme fort bli uutholdelig.)

Lenger akter forefinnes også en og annen dose med kinkliane – eller pepper, om du vil. Kjært barn osv. Vi har gått tom for mye forskjellig på lengre hav-og distanse-seilaser, men SNUSEN blir klokelig rasjonert.

På fordekket eksisterer det en orden for de snusferdige. Pekka, som normalt er stasjonert ved lensetaklene helt akter, vågde seg en gang fram på ukjent grunn forenfor masta. Det ble straks avdekket at han ikke var snusekyndig og ble sporenstreks sendt tilbake ”dit Pepper’n gror.”

På den neste seilasen ble Pekka lokket fram på fordekket av mine utspekulerte fordekkssjefer, Knut og John. Pekka ble med seremoniell høytidelighet overrakt en dåse hockey-pulver og gitt tittelen ”prospect av det hellige fordekk.”

18 INSULIN

Ikke bare har vi pepper om bord – også sprøytespisser forefinnes. Pekka har, som alle oss andre, sine laster. Fem-seks ganger i døgnet må han ty til sprøyta. Med årelang erfaring vet han hvor mange trykk insulin som skal til for å lure sukkersyken (vanligvis ca. 3-5 trykk-doser.)

REGATTA LERWICK-BERGEN

2. PLASS

Her seilte vi bedre og endte på en 2. plass i klassen og 4. plass overall. Gutta på X ¾-tonneren ”Hello Goodbye” seilte bedre enn oss og vant klassen. To mindre båter kom foran oss etter utregnet tid.

Vi startet i frisk bris på kryssen ut fjorden på morgenen den 11/6. Vi kom oss godt ut og lå helt i teten. Etter ca. 20 minutter rundet vi spissen av øya Bressay slik at vinden kom inn aktenfor tvers. Vi satte spinnaker umiddelbart og startet opphentingen av de mindre båtene som startet 15 minutter før oss. Vi hadde god driv i båten og surfet av gårde i 8 til 11 knop. ”Hello Goodbye” hadde en fyldigere spinnaker en oss og seilte litt raskere. Den var derimot litt mer uregjerlig i bølgene, så de broachet noen ganger i løpet av regattaen. Allikevel dro de ifra og kom noen minutter foran oss i mål.

P.g.a. den litt svakere vinden mistet vi helt trykket i båten. Vi ventet mer vind om litt, men kunne velge å heise en fyldigere spinnaker inntil videre. Det blåste fremdeles godt og vi var bare fire mann til å håndtere båten. Vi valgte å vente på vinden som bygget seg opp bakfra, men jeg tror ingen gikk glipp av misnøyen fra meg da ikke bare spinnakeren ble skjelt ut. ”Fordømrandes vær, udugelige båt, elendige spinnaker, helv… fart !!!” Humøret var ikke til å ta feil av.

HOW LONG IS A SCOTLAND YARD?

Birger lurte på hvilke faktorer som kunne forbedre surfingen. ”Seilerkvote med øl på flasker er i alle fall ingen fartsfremmende faktor der de ligger stuvet under cockpit !!” svarte jeg syrlig. ”Hva med alt vannet under dekk? Fortsatte Birger.”

Hjemmekoselig under dekk

Vi seilte spinnaker inn i natta og holdt denne helt fram til vi så Norge. Da byttet vi til en fyldigere spinnaker som taklet den avtagende vinden bedre. Denne holdt vi helt til mål. Det kreves masse konsentrasjon av rormannen for å styre båten i bølgene med dette ustabile seilet oppe, spesielt når det er mørkt. Når undertegnede så hallusinasjoner, ga jeg fra meg roret til mitt naturlige valg av 2. styrmann – nemlig Eirik Tenningen. Han gjorde, i likhet med resten av mannskapet, en fremragende jobb. Og når de ikke jobbet, så gjorde de en bra jobb likevel: Sovende mannskap på rekka er like bra som våkent mannskap på rekka. I den sterke vinden og med spinnaker oppe trengte vi mest mulig vekt ytterst på ripa. Og – som alle gode soldater – de sover når de kan (tror dog ikke jeg hørte noe snorking…)

Er en egen institusjon om bord. Veldebattert, men lite brukt. Tror faktiskikke den ble brukt i det hele tatt på turen. Da er det mye mer behagelig å spenne på seg sikkerhetslinen og halvt stående/halvt liggende prøve å få lirket et par dråper over rekka. Nei, jeg har sagt det tidligere og jeg sier det igjen. Vårt søte lille toalett der framme, kjent blant rekkesubben som ”Putti-Putti-Plott,” er ikke nok verdsatt. Det må vi sette på dagsorden!

Etter nesten ett døgn gikk vi i mål ved Bergen som nummer 2 i klassen og nummer 4 overall. Tre kvarter etterpå kom den andre Trondheimsbåten ”Frilæns” inn til en 2. plass i sin klasse og nummer 5 overall.

John titter på bestikket